Bergfruen veks på bratte fjellvegger i Lysefjorden og på andre stadar i Forsand. Den kan samanliknas med dei fyste bebuarane i Forsand som klatra opp frå fjorden og rydda mark på små isolerte fjelltun og utvikla jordbruk, jakt og fiske. Disse fyste bebuarane hadde ofte ein kamp mot naturens stygga krefter, men klarte likevel at holda seg fast, blomstra og setta frø. Sånn er det og med den flotta Bergfruen.

Besøkjande til Forsand kan få sjå denne planta i blomstring i juni og juli månad. I kontakt  med kommunen sitt servicetorg eller turistinformasjon hjå Lysefjordsenteret er det mulig å få gode forslag til turar der det er sjanse til å få sjå dette gode symbol for Forsand kommune.

Fakta om Bergfrue: Saxifraga cotyledon L. Artsnamnet cotyledon kommer fra gresk kotyle (hjerteblad, skål).

Hovedutbredelsen til Bergfrue i Europa ligger i Norge, og bergfrua er utnevnt til vår nasjonalblom ved ei kongress i Amsterdam år 1935. Den finnes som en sjeldenhet på Island, i Sverige og i Alpene og Pyreneene. Den er frå før kåret til fylkesblomst for Møre og Romsdal og kommuneblom i Valle kommune.

Vi finner den langs kysten fra Lindesnes til Stabbursdalen ved Porsanger. Den foretrekker Vestlandets bratte fjellveggar eller bekkekløft med mykje nederbør og sigevann. Den foretrekker sprekk og fjellhyller på nakne, kalkholdige fjellveggar.

Bladrosetten bruker mellom 3-8 år på å utvikle seg før den blomer. Bergfruen får 50 til 200 store, hvite blomer som vokser i en avlang klase på ei fleira dm høy stengel. I enkelte tilfell har den fått meir enn 1.000 småblomar på stengelen. Etter blomingen dør rosetten og ny siderosett dannes. Den kan lagre vann over lang tid i den sukkulente bladrosetten.

Bergfrue brukes ofte som fjellhageplante. I gamle tider var den kjent for at tiltrekke unggutter som ville klettra oppfør fjellveggar for å ta blom ned til kjæresten sin. Derav navnet "Friarblom". Andre lokale navn er Fjellfrue (i Forsand), Bergabrur, Bergalilje, Bergdronning, Bergkonge, Fjelldronning, Fjellprest, Fjellrose, Brudeslør, Tusserose eller Venegut og Sildeblomar. I Nord-Trøndelag trudde man at rik blomstring skulle være et tegn på at det også ble et rikt sildefiske.